søndag 3. mai 2015

Eikerrittet 2015

                                           
Dagen derpå refleksjoner:
Da er det tid for nok en dagen-der-på refleksjon etter Eikerrittet. Det tredje i rekken for mitt vedkommende, og med stadig økende positive opplevelser. Grunnen til at jeg skriver disse refleksjonene, er at jeg opplever stor læringseffekt av dem, og jeg gjør meg noen erfaringer også mentalt for å kunne bli en bedre sykkelrytter. Her er det små marginer som skiller «klinten fra hveten». Jeg kunne også tenke meg at flere av dere gjorde det samme, da vi alle har ulike referanserammer og opplever ulike ting underveis i rittet. «Gjensidig læring» er noe jeg har stor tro på, og ved å reflektere sammen over de ulike erfaringene, får en et riktigere bilde på hvordan man videre kan utvikle seg som syklist i de ulike ritt. Sammen er man mye sterkere enn alene. Den erfaringen er vi nok alle som landeveissyklister enige i. Rammene rundt årets ritt kunne knapt vært bedre, med god organisering, godt vær og litt høyere temperaturer enn de 2 foregående år.



                               Fra starten på Eikerrittet 2013: Sjekk hvor langt bak rypene startet?

Årets ritt forløp seg likevel totalt forskjellig fra de forrige år. Fra å sykle i liten gruppe, var vi i år med i den store gruppa i Pulje 2 fra start. Ikke så rart at vi hang med fra starten kanskje, siden «ledebilen» kjørte særdeles sakte nedover Semsmoveien. Nesten på kanten til det farlige spør du meg! Men etter at denne lot oss kjøre etter Vestfossen, var det bare å henge på hjulet foran. Vi suste innover mot Eidsfoss i 40 km/t uten å bruke nevneverdige krefter, med god hjelp av medvinden. En utrolig deilig følelse å ligge slik å «cruise». Det var heller ingen problemer å forsere underveis, bare man kjenner sine egne styrker. Jeg visste at om jeg skulle være med i teten videre, måtte jeg lenger frem i Brekkebakken etter Eidsfoss. Vi var da flere Ryper på halen i feltet, og i det jeg sa til flere av dere «Nå må vi henge på, toget går!», så skjedde akkurat det.  

                        profil

 Det er her bakkeintervaller og høydemetertrening kommer til nytte. Jeg er så heldig at jeg ELSKER bakker, og frykter dem ikke når de kommer. Tvert imot. Og i år gikk det heldigvis for min del også fort i bakkene. Tidligere år har det blitt mye venting i bakkene, og det var deilig å slippe å forholde seg til: «VEEENNNT! Det går for fort!». Her var det bare å henge med og videre suse bortover sletta før en ny bakke var i vente. Her tok jeg sjansen, og forserte videre oppover i feltet og la meg inn sammen med Ida, Marianne og Ingunn. «Nå slipper jeg ikke!», tenkte jeg. Beina kjentes supre, og jeg kunne ikke tenke meg at dette kunne gå annet enn bra. Riktig mental innstilling med andre ord.
Men så er det jo slik som det er i landeveisritt. Mange våryre kalver som spretter frem og tilbake og forserer fremover på sin særegne måte. Jeg hadde allerede sett for meg et par av disse på veien inn mot Eidsfoss, og passet hele tiden på å ha trygg avstand fra dem. Den ene av dem var kledd i lilla, og kunne til forveksling ligne på Rypedrakta, uten videre sammenligning forøvrig. I forseringen min opp bakken var jeg også kvitt dem, men så plutselig etter rundkjøringen i Hof, så dukket en av dem opp igjen. 

Jeg hadde ikke mer enn fått bremset svakt ned før han smatt inn foran meg og klarte å meie ned vedkommende foran seg ved å treffe bakhjulet hans. Etter et stygt fall i Tyrifjorden Rundt i fjor, hadde jeg nå den erfaringen og vurderingsevnen jeg trengte for å være heldig denne gangen. Uten å bremse videre ned, holdt jeg hodet kaldt og klarte akkurat å svinge rundt de to falne rytterne foran meg. Heldigvis hadde jeg klaring på høyre side. Jeg hadde ikke mer enn kommet meg fordi før jeg hørte ytterligere syklister falle i asfalten. Lyden er skremmende og går igjennom marg og bein, men jeg måtte komme meg videre…jeg kunne ikke snu meg tilbake, selv om det er det fornuften i utgangspunktet sier. Det var både politi og hjelpemannskap i rundkjøringen i Hof, så hjelpen var ikke langt unna. Jeg måtte komme meg videre! Mange tanker fløy igjennom hodet, men lettelsen var enorm etter å ha unngått asfalten denne gangen. Jeg var nå ca 100 meter bak teten igjen, og måtte legge inn en ny spurt for å komme meg på halen i tetfeltet. Det gikk heldigvis uten nevneverdige problemer.

Sykkelvelt
Slik ser det ut når "proffe" smaker på afalten. Lyden er like ille!!
Likevel var tankene og lettelsen over å kunne fortsette det som opptok meg i øyeblikket, dermed mistet jeg fokuset på arbeidsoppgavene en liten stund, og i nedoverkjøringen fikk jeg noen biler mellom meg og syklistene foran. Jeg skimtet ryggen til Ingunn, men hovedfeltet ble etter hvert ute av syne. Jeg måtte ligge og bremse bak bilene for det var heller ikke klaring til å kjøre forbi dem. Til det har veien for dårlig asfalt, for mange hull og den er for svingete. Jeg prøvde også å legge meg midt i veibanen for at flere biler ikke skulle kjøre forbi, men de kom likevel opp på siden av meg slik at jeg måtte sleppe dem forbi før svingene. Ved rundkjøringen i Hvittingfoss hadde jeg nesten ryggen på 3 ryttere, men kunne jeg klare å ta igjen hovedfeltet når vi nå snudde mot vinden?

De 3 nærmeste rytterne tok jeg raskt igjen på sletta, men det kostet krefter. Ingunn var en av dem, og det var godt å komme inn blant dem. Motvinden var nådeløs, og en har ikke en sjanse alene langs sletta. Jeg prøvde å mobilisere i gruppa for å prøve å ta igjen feltet foran som nå var ca 200 meter unna. Vi gjorde et ærlig forsøk, men fant fort ut at her må vi prøve å holde den toppfarten vi klarer å holde sammen i 4-er-banden. Vi kjørte hver våre 2-4 minutter foran, og holdt bra fart til vi passerte 30 km igjen skiltet. Vi «peppet» hverandre og gav hverandre positive tilbakemeldinger, og «dette klarer vi» var ånden i gruppa. Vi hadde ikke mer enn passert skiltet før en litt større gruppe tok oss igjen, og da ble det fart i sakene. Flere av disse var «røynde» rullekjørere, så her ifra og inn suste vi avgårde. Rulla var til og med vindretningsorientert, så det var nok en gang en ny cruise-følelse.
I bakken opp til Skollenborg ble det sprekker i feltet, men jeg tok det med ro slik at vi fikk med oss de sterke rulle-rytterne til å få opp farten igjen innover mot Krekling. Dette er nok et strekke med dårligst asfalt, så her var det greit å spare krefter frem mot Fiskumsletta og Lundebakken. Planen var at det siste kruttet skulle brukes her.

                                           

Det ble nesten som forventet. Fiskumsletta gikk problemfritt i den velfungerende rulla, men på nytt slo «laget» sprekker i Lundebakken. Hadde jeg da visst da hvor nær vi var teten på gruppe 2, så skulle jeg mobilisert og satt inn støtet litt tidligere! Men slik er det når en har ukjente ryttere rundt seg, og det er lite sekundering langs løypa. Vi fikk satt i gang igjen rulla, men denne gangen var det urutinerte ryttere fremst i rulla, og det gikk både feil vei og i rykk og napp. Her var det bare å mobilisere de siste kreftene før en nådde Torespærn og Semsmoveien. Dessverre var det ikke mye krutt igjen i beina da. Jeg lå på hjul og tenkte at nå må jeg gå…men beina ville ikke. Jeg måtte vente litt, ellers ville melkesyra ta meg før en eventuell spurt. Nå var det likevel for seint å ta seieren, så da ble målet endret til å ta spurten i gruppa. Med heia-rop fra Frode og Ingunn fra 4-er-banden, tok jeg sjansen på sletta før bakken og inn til mål. Adrenalinet pumpet i kroppen, men denne skulle jeg vinne! Konkurranseinstinkt er gull verdt til tider. Det holdt til 1. plass i klassen, og til 3. plass totalt, etter Ida og Marianne. Hadde jeg bare hatt falkeblikk og sett at dere var i Lundebakken i det vi kom innover mot Kristians Verksted, så skulle jeg jammen gitt dere konkurranse mot slutten! ;) Men det får bli neste gang! 

                              

Jeg er super stolt av det alle Rypene fikk til i går. Resultatlistene viser seire i alle aldersgruppene for rypene. Tone og Galina som debuterte i Eikerrittet med fantastiske tider, og Tonje som også kom under 3 timer til tross for punktering. Mette og Grethe-May som også kom bak massevelten i Hof og mistet «toget» da, fullførte og leverte sakene. Imponerende alle sammen! Heldigvis kunne de fortelle tilsvarende historier som min, om fantastiske syklister som en samarbeidet godt med i løypa! Tusen takk også til dere som står bak all organiseringen av Eikerrittet. Dere gjør en RÅ jobb. Takk til dere som ikke deltok i rittet, men var med i heiagjengen ved målgang. Og til slutt en stor takk til Janne og Aina som bidrar med gode tips, pepping, oppmuntring og motivasjon. Hvilket lag kan vi klare å få til neste år, når alle er tilbake fra barsel og andre kroppslige utfordringer? Jeg tror 2016 sesongen vil by på nye mestringsopplevelser og nye høyder for Eiker CK Rypene!

                                        "Gi jernet" - Episode 4: Mental trening og ernæring

Som tidligere sagt: «Sammen er vi sterke»! Jeg gleder meg til fortsettelsen! Nå er det bare et par eksamener som skal bestås, så økes sykkelmengden igjen. Nye målsetninger står for tur, og sies de høyt, kan de gå i oppfyllelse! De kommende målsetningene for sesongen er Montebellorittet i mai, Hennesrittet i juni, og Rypejakta og Ultrabirken i august! Gleder meg enormt til å ta i bruk denne nyervervede skjønnheten! :)

Sees på trening, jenter!

Hilsen en litt sliten, men godt fornøyd og stolt Rype! GS = God stemning!


                                                       eikerrittet